Hvor kommer medlidenhet fra? Mange regner evnen til å synes synd på seg selv og andre som en god egenskap. De fremdyrker sin medlidenhet, og innser ikke at det gjør mer skade enn godt.
Medlidenhet stammer fra selvmedlidenhet. Vi føler medlidenhet for andre mennesker fordi vi frykter at det samme kan skje med oss.
Tendensen til selvmedlidenhet startet i vår tidlige barndom. Barnet gråter – og foreldre prøver å trøste det. Når vi vokser opp, lærer vi å ty til de samme metoder for å få omsorg og oppmerksomhet – vi synes synd på oss selv og prøver å få andre til å synes synd på oss.
Hvis du tror på en person, bør du prøve å styrke hans/hennes tro på seg selv: «Du er sterk! Du klarer det!» Men hvis du synes synd på personen, tar du bort hans/hennes styrke og markerer personen som svak.
Nei, det er ikke nødvendig å bli ufølsom og likegyldig. Men man må forstå at det er forskjell mellom medfølelse og medlidenhet. Vær medfølende, hjelp de som trenger det, men ikke gi etter for medlidenhet.
Hvordan flykte fra fellen av overdreven medlidenhet?
1. Ikke bli en «skulder å gråte på» for alle. Du trenger ikke å tilbringe timevis på å lytte til andres endeløse klager. Du er ikke en psykologisk kriseservice. Din tid og energi er en ressurs som bør brukes med omhu. Sett en tidsgrense for deg selv: en time om dagen kan du hjelpe andre mennesker med deres problemer, men ikke mer!
2. Gi folk tillit. Spør den som klager: «Hva kan jeg hjelpe deg med?» På denne måten viser du at du bryr deg og er klar til å gi reell bistand. Da gjør du også vedkommende sterkere, og styrker hans/hennes tillit.
Det samme gjelder for selvmedlidenhet. En person som synes synd på seg selv, forblir et hjelpeløst barn hele livet. I stedet vurder situasjonen fornuftig og ta ansvar for din beslutning. Det er jo bare i din makt å gjøre endringer i ditt eget liv!
